Ordet «tun» er beslektet med ordet «tone» og betegner en avgrensning, en grense man ikke skal trø over, et skarpt skille. Det er også beslektet med tind, tinn, tann, tynn, osv. «Zaun» (tysk) og «town» (engelsk) er også ord for dette. Ordet gjenfinnes i de norske stedsnavnene Tune og Tønsberg. Også bynavnet Lugdunum; Lyon, etter den galliske guden Lugus. Keltiske «duno» (fort, festning) og gæliske «dun» (haug, festning) betegner det samme.

Ordet «tone» for lyden som oppstår ved svingninger i atmosfæren kan også betegne uttrykk for skikk og bruk; at en har god tone betegner at en holder seg innenfor aksepterte sosiale normer.

Tinnitus er latin for skarp ringende lyd, et internt fare-signal, et varsel om at en har overtrådt en grense og bør foreta seg noe. Faren kan være at en har gått seg vill og må korriger kursen. Lyden kan minne om lyden av en gitarspillers flageoletter eller en klokke, for eksempel en kirke- eller skips-klokke.

Et tun er i hverdagsnorsk en samling bygninger som egentlig er et lite trygt avgrenset territorium.

Ordet «viking» er navnet skandinaver kalte seg veldig tidlig og kommer av ordet «vik» for en bukt i kystlinjen innover i landet, der landet trekker seg tilbake og gir plass for hav.

Kilder: Norsk Etymologisk Ordbok og Det Norske Akademis Ordbok.